Jakob Kielland er oppvokst med hest. Hans mor Anne-Lise Kielland er den norske dressurrytter i moderne tid som har nådd lengst internasjonalt. Jakob ble tidlig introdusert for morens firbente venner og han red allerede som 5-åring mors legendariske Tarzan. Han har lenge reist rundt i Norge og gitt undervisning, samtidig har han vært hest.no sin “ekspert” i dressur, hvor man har hatt muligheten til å stille spørsmål til han. Jakob besvarer sine spørsmål utrolig nøye og flere svarene hans kunne gått rett inn som selvstendige kapitler i en lærebok om dressurridning.
I sine svar viser Jakob at han gjerne går sine egne veier på tvers av hva som er opplest og vedtatt blant mange dressurinstruktører her i NORGE. Her skal dere være så heldige og få lese en nøye beskrivelse av voltesitsen, – som han mener er helt grunnleggende for dressurridning!!!
1. BEGREPET VOLTESITS
Innen dressurridning finnes det et antall ulike “måter” (såkalte “skoler”) å ride på.
Voltesitsen er en klassisk “skole” der man bygger direkte på hestens natur og naturlige reaksjonsmønster, uten nevneverdig bruk av hjelpemidler eller tvang.
Den har vert praktisert i mange hundre år.
Den eneste jeg vet som har beskrevet voltesitsen fullt ut, er den tyske legendariske topprytteren Harry Bolt (den kanskje største og mest begavede dressurrytteren de siste 100 år). Han har gjort dette i sin bok “Das Dressurpferd”, som kom ut i ca 1970.
Det er en stor bok, der han meget grundig beskriver voltesitsen og dens utvidede bruk.
Selv har jeg ikke lest boken,- den er dessverre ikke å få fatt i.
I Tyskland heter denne sitsen “sitsen som bøyer hesten, eller “bøyesits” (Biegesitz). Det var i sin tid min mor, som døpte denne sitsen for “Voltesits”, på 40-tallet (på en volte er jo hesten bøyet). Harry Bolt sier i sin bok at “den dressurrytter som ikke vet hva “Biegesitz” (altså Voltesits) er, vet intet om dressurridning”. Det er en sterk uttalelse. Han visste nok meget godt hva han sa: han red topp dressur i en årrekke, og oppnådde stadig over 95% i samlet karakter !!! Jeg kjenner ikke til noen som har gjort dette etter ham.
2. HVOR LÆRE VOLTESITS ?
I Norge er det kun et lite antall ryttere på høyere nivå, som rider dressur basert på voltesits, eller noe nær voltesits.
Og, de fleste av dem som gjør det, har enten lært det av min mor, eller av ryttere som hun har instruert, eller de har lært det i utlandet.
Av instruktører som underviser i dressurridning basert på Voltesits, er det kun en håndfull.
Også disse har enten lært det av min mor, eller de har lært det i utlandet (først og fremst i Tyskland, der alle toppryttere rider Voltesits).
Selv er jeg så heldig å ha fått voltesitsen “inn med teskje” av min mor fra barnsben av, og jeg ble først for noen få år siden klar over at man ikke blir opplært i voltesitsbasert dressurridning i Norge.
Det dukket forleden (tidlig mai 2002) opp et oppslag på endel staller i Østfold, der en norsk instruktør hevder å instruere i Voltesits. Hvis det er tilfelle, så overrasker det meg noe! Det er første gang jeg møter på dette ordet Voltesits, annet enn hos min mor. Men, er det tilfelle at denne instruktøren faktisk underviser i Voltesits, så er det jo veldig bra (selvom jeg nok har mine tvil).
Skal du få instruksjon i Voltesits, og denne sitsens “hemmeligheter”, så har du nok et problem, forde det er så få som kjenner og behersker dette, og de holder nok “hemlighetene” for seg selv.
Mitt forslag er derfor at du leser, og jobber etter, min nedenstående forenklede beskrivelse av voltesitsen, og det du finner av nyttige beskrivelser i andre besvarelser jeg har gitt.
3. HVA OPPNÅR MAN MED VOLTESITS
Kort sagt, så oppnår man ALT i dressurridning med voltesitsen og den utvidede bruk, hvis man tar seg tid til å innarbeide den, forstår dens viktighet og hva den kan føre til, og har et visst talent (talent er i og for seg ikke en forutsetning, men en klar fordel).
Det man i praksis oppnår, er bl.a:
A) Hesten:
– En myk, harmonisk, sunn og glad hest.
– En hest som viser alle tegn til trivsel, og som gjerne jobber for sin rytter.
– En hest som blir meget følsom og vár for rytterens minste innvirkninger, og som utfører de ønskede øvelser med stor eleganse og presisjon, på en naturlig måte, uten tvang eller tvangsmidler.
B) Rytteren
– En god oversikt over årsak (innvirkning fra rytteren) og naturlig virkning (hos hesten).
– En opprydning i, “forenkling” av, og oversikt over de mange innvirkningsmulighetene (såkalte “hjelper”) rytteren har i sin dressurridning, samt i innvirkningenes sammenheng og “kombinerte” virkning.
– Gleden av å ride sin hest i stor ro og harmoni, på hestens naturlige premisser.
– En ro og presisjon (under utførelse av selv de mest krevende øvelser), som man neppe kan oppnå ved å ride i noen annen “skole”.
Fordi voltesitsen fører til nærmest usynlige innvirkninger fra rytterens side, er det ikke lett for oss vanlige mennesker å se hvordan den brukes (se f.eks Anky van Grundsven på Bonfire i VM i Roma i 1998: Hun sitter nærmest urørlig gjennom nesten hele programmet, mens Bonfire danser et meget krevende program i den største harmoni og eleganse.
Hun gjør sine innvirkninger nesten utelukkende gjennom sitt voltesitssete.
Langt lettere er det å se når en rytter ikke rider med Voltesits,- da virker det hele, selv på det beste, straks noe kantete og mekanisk.
Et eksempel på en øvelse som er nær umulig å utføre slik det kreves med mindre man bruker Voltesits, er Versaden.
I Norge er det dessverre svært få som kan vise en korrekt Versade (de fleste trekker innersjenklen tilbake for å holde bakparten ute på sporet. Da retter hesten ut buen i kroppen, og det er ikke lenger en versade, men snarere en sjenkelvikning men bakparten på sporet!).
En øvelse som er et eksempel på hva man kan oppnå på høyeste plan ved bruk av Voltesits, er (når man først behersker piaff) en perfekt “piaffpiruett”.
4. VOLTESITSEN
A) Grunnlag.
Utgangspunktet for voltesitsen, er at vi, for at hesten skal forstyrres minst mulig av oss når vi sitter på den, må tilpasse vårt sete/sits og kropp til hestens naturlige form og bevegelser i alle de øvelsene vi ønsker at hesten skal gjøre for/med oss.
Kort beskrevet består dette i at vi må plassere oss på hesten på en slik måte at VÅRE HOFTER ER SOM HESTENS HOFTER, OG VÅRE SKULDRE SOM HESTENS SKULDRE, til enhver tid.
Det vil med andre ord si, at vi må studere hvordan hestens kropps- og halsform er, når den gjør en bevegelse (øvelse).
Hestens naturlige form i ulike øvelser, bevegelser og gangarter kommer ganske tydelig frem, når vi studerer dem i aksjon i det fri, uten rytter. Så er det opp til oss å tilpasse oss hesten.
Hestens naturlige, frie form og vår kropps tilpasning til den, er altså utgangspunktet for Voltesits.
B) Vår kroppstilpasning.
Jer tar utgangspunkt i en hest på en mellomstor volte (f. eks 10 meter) i trav eller skritt på venstre hånd (dvs hestens venstre side vender inn mot voltens sentrum, og dens høyre siden vender ut mot veggen/gjerdet).
Når du nå skal tilpasse din kroppsform (hofte og skuldre) til hestens, må du gjøre det ved å:
– (hofter:) skyve frem din indre (altså her, din venstre) hofte/sitteknoke/sjenkel.
– (skuldre:) trekke tilbake din indre (her, din venstre) skulder.
Du kan tegne dette sett ovenfra i en enkel strektegning, der hestens kropp og hals tegnes som en jevnt buet strek, med en kort strek på tvers for å markere hestens skuldre, og en kort strek på tvers litt lenger bak, for å markere dens hofter.
Du vil da se at disse to tverr-strekene “krysser” hverandre (de er slett ikke parallelle!).
Her ser vi altså at vi må vri/rotere våre hofter og våre skuldre i motsatt rotasjonsretning i forhold til hverandre, for at vår kroppsform skal tilpasses, altså bli som hestens.
C) Plassering av sjenkler og hender.
Her er en av voltesitsens store fordeler, når den er riktig utført: du kan glemme det meste om sjenklenes og hendenes plassering!!! De blir nemlig automatisk riktig plassert når du bruker Voltesits!!!
Det du må passe nøye på, er bl.a:
– å sitte rankt og i loddsits, med svai nok korsrygg (så du kjenner at du sitter rett over sitteknokene dine), og med fremskjøvet brystben og tilbaketrukne skuldre.
Videre må dine sjenkler være forholdsvis rette, altså ikke bøye for mye i knærne (ellers kommer helene for langt tilbake).
– å ha en jevn, stø kontakt med sjenklene (kjukkleggene) mot hesten, slik at den til enhver tid kjenner hvor de er, hvordan de forflyttes og hva de gjør.
– å ha en jevn, rolig og følsom kontakt med hestens munn gjennom hendene og tøylene, slik at hesten til enhver tid kjenner din støhet, mykhet og dine endringssignaler.
Dette får du bare til, når overarmene dine faller rett ned fra skuldrene til albuene, og du bøyer/knekker albuene så mye, at det blir en rett linje mellom albue, hånd og hestens bitt (sett fra siden).
Hendene dine skal ideelt ha omtrent en håndsbredds mellomrom, med vridde håndledd, slik at tomlene er opp og lillefingrene ned (som om du holder i en skistav, eller et moderne sykkelstyre med loddrette håndtak).
Når du prøver dette, ser du at du får hendene litt “i fanget”, og kan regulere fasthet/mykhet i håndleddene og fingrene. Da kan du få en god og følsom “hånd”.
Det er meget krevende å ride med rolige, riktig plasserte hender.
Strekkes hendene frem, opp eller ut til sidene, forstyrrer du hesten i munnen, og ødelegger det hele, både for hesten og for deg selv. Derved oppfatter hesten en masse signaler som den ikke kan forstå noe av, og som du ikke mener å gi den.
I tillegg må hendene være rolige i forhold til hverandre.
Selve plassering av sjenkler og hender ordner seg selv, når du:
– passer på at sjenklene følger med i hoftedreiningen, og altså forskyves som et resultat av hoftenes rotasjonsbevegelse.
OBS: Sjenklene må klemme inn i hesten mens de forskyves, og helene må ikke trekkes bakover!
– lar hendene dine følge med i skuldrenes rotasjonsbevegelse.
D) Bevegelse og koordinasjon.
Tenk deg nå at du sitter nøytralt og rider rett frem, og at du så ønsker å svinge inn på en venstre volte.
Da roterer du i hoften ved å skyve frem venstre hofte/sitteknoke, med medfølgende sjenkler (som ligger inn i hesten hele tiden), samtidig som du roterer i skuldrene motsatt vei, altså tilbake med venstre (dvs indre) skulder og frem med høyre (dvs ytre), der armene og hendene dine blir med i bevegelsen som en følge av rotasjonen i skuldrene.
Da vil hesten svinge til venstre, og fortsette med det (i en konstant volte) sålenge du blir sittende med samme grad voltesitsvridning i kroppen din.
Og du får noe bra med på kjøpet:
fordi hesten går i en perfekt volte (jevn sirkel), og fortsetter med det, sålenge du ikke forandrer voltesitsposisjonen din, er det altså ikke lenger noe problem å ride perfekte, sirkelrunde volter!!!
Når du så går over i volte på motsatt hånd, er koordinasjonen mellom hoftevridning og skuldervridning avgjørende, for at du skal gjøre denne overgangen uten at hesten skjener eller slår hodet opp. Da må du:
– vri om setet ditt (hofter/sitteknoker/sjenkler), SAMTIDIG som du legger om hendene dine (som om du holder i et sykkelstyre) sammen med skuldrene dine, jevnt og rolig, ellers vil hesten skjene.
– passe nøye på at hendene dine er koordinert i forhold til hverandre, slik at du ikke drar i den nye innertøylen uten å åpne tilsvarende på den gamle (er du for sen med å gi ut på den gamle innertøylen, vil hesten slå opp hodet, stivne og bli ubalansert).
Det er selvfølgelig en fordel å gjøre dette i samlet skritt først, slik at du får innøvet bevegelsene og sammenhengen mellom dem godt, før du gjør det hele i trav.
E) Møster og innarbeidelse.
Når du skal innøve voltesitsen din (husk hesten kan dette fra fødslen av!), bør du begynne med å ride i forholdsvis små serpentiner (halvsirkler) på vekselsvis høyre og venstre hånd, slik at du laver en “slangelinje” nedover midtlinjen.
På denne måten får du mange overganger, og hesten får variasjon.
Du bør så variere med å la noen av serpentinene bli volter før du fortsetter nedover (igjen variasjon for hesten).
Etter hvert som du lærer sjenkelvikninger, kan du legge disse inn som overganger mellom to serpentiner. Og du kan gjøre fordelsvendinger som avslutning på slangelinjen, før du fortsetter slangelinjen oppover igjen.
Etter hvert som du mestrer dette i skritt, gjør du det også i trav, og etterhvert også med versader og traverer i overgangene, osv. osv.
OG: Vær oppmerksom på at du kan styre hesten din i slangelinje osv for lange, hengende tøyler.
Du trenger kun dine innvirkninger gjennom setet i Voltesits, for å styre hesten!
Når du er blitt riktig god, og har utforsket setet ditt tilstrekkelig gjennom å skritte for lange tøyler i Voltesits, vil du også kunne klare å gjøre bakdelsvendinger for lange, hengende tøyler, altså uten innvirkning gjennom tøylene!
Når du så ser ryttere på stevner, med flosshatt og det hele, som plundrer med å få til fine bakdelsvendinger, som du får til for lange, hengende tøyler, så kan du jo smile inni deg, takke hesten for dens fine natur og følsomhet, og være glad for at du begynte med voltesitsbasert ridning.
Vel, jeg tror jeg får avslutte her, selv om det med i voltesitsen også tilhører: trykkfordeling i selve setet, tilsvarende i oversjenklene (ensidig såvel som tosidig), sitteknoke/ribbenkontroll for galoppform/kontroll, sitteknoke/oversjenkel-skyv for versade og kontragalopp osv osv.
Det hele er i det heletatt en ganske lang beskrivelse, som jeg av praktiske grunner må dele opp i flere besvarelser.
Jeg håper imidlertid dere kommer godt igang med det jeg har beskrevet ovenfor.
Lykke til!
Vennlig hilsen Jakob